Skal dere ikke frykte meg? sier Herren. Skal dere ikke skjelve for mitt ansikt? Jeg satte sanden som grense for havet, en evig lov som det ikke kan gå over. Selv om bølgene bruser, makter de det ikke; de raser, men kan ikke overskride den.
Frykter dere ikke meg? sier Herren. Vil dere ikke skjelve for mitt nærvær—jeg som har satt sanden som grense for havet ved en evig ordning, så det ikke kan gå over den? Om bølgene kaster seg, kan de ikke få overmakten; om de bruser, kan de ikke gå over den.
Frykter dere ikke meg? sier Herren. Skjelver dere ikke for meg, jeg som satte sanden til grense for havet, en evig lov som det ikke kan gå over? Bølgene raser, men de makter det ikke; de bruser, men de går ikke over den.
Frykter dere ikke meg? sier HERREN. Skjelver dere ikke for mitt åsyn? Jeg som har satt sanden til grense for havet, en evig lov som det ikke kan overskride. Selv om bølgene reiser seg, makter de det ikke; selv om de bruser, kan de ikke komme over den.
Vil dere ikke frykte meg? sier Herren. Vil dere ikke skjelve for meg, som har satt sand som en grense for havet, en evig lov som havet ikke kan overtrekke? Selv om bølgene raser, kan de ikke overvinne det; selv om de bruser, kan de ikke passere det.
Frykter dere ikke meg? sier Herren: skjelver dere ikke i mitt nærvær, som har satt sanden til grense for havet, en evig lov, så den ikke kan gå over den? Selv om bølgene raser, kan de ikke vinne; selv om de brøler, kan de ikke gå over det.
Frykter dere ikke meg? sier Herren; vil dere ikke skjelve for min tilstedeværelse, som har lagt sanden som grense for havet med en evig forordning, så det ikke kan overskride; selv om bølgene svinger, kan de ikke overvinne; selv om de brøler, kan de ikke passere over det?
Vil dere ikke frykte meg? sier Herren. Vil dere ikke skjelve for meg, som har satt sand som en grense for havet, en evig forskrift som det ikke kan overskride? Selv om bølgene rører seg, kan de ingenting gjøre, selv om de brøler, kan de ikke gå over det.
Frykter dere ikke meg? sier Herren. Skal dere ikke skjelve for mitt ansikt, jeg som satte sand som grense for havet, en evig lov som det ikke kan overskride? Bølgene raser, men de kan ikke seire; de bruser, men de kan ikke overskride det.
Frykter dere ikke meg? sier Herren: Vil dere ikke skjelve i min nærhet, som har plassert sanden som bånd til havet ved en evig lov, at det ikke kan gå over: og selv om bølgene slår, kan de ikke seire; selv om de brøler, kan de ikke gå over det?
Frykter dere meg ikke? sier Herren. Skal dere ikke skjelve i min nærhet, som har satt sanden som grense for havet med en evig bestemmelse, slik at den ikke kan overskrides? Og selv om bølgene raser, kan de ikke vinne fram; selv om de buldrer, kan de ikke passere det!
Frykter dere ikke meg? sier Herren: Vil dere ikke skjelve i min nærhet, som har plassert sanden som bånd til havet ved en evig lov, at det ikke kan gå over: og selv om bølgene slår, kan de ikke seire; selv om de brøler, kan de ikke gå over det?
Skulle dere ikke frykte meg? sier Herren. Skulle dere ikke skjelve for meg, som har satt sand som grense for havet, en evig lov som det ikke kan overtre? Selv om bølgene bruser, kan de ikke seire; selv om de bruser, kan de ikke gå over.
Should you not fear Me? declares the Lord. Should you not tremble in My presence? I made the sand a boundary for the sea, an everlasting decree it cannot cross. Though its waves surge, they cannot prevail; though they roar, they cannot cross it.
Frykter dere meg ikke? sier Herren. Skulle dere ikke skjelve for mitt åsyn, jeg som satte sand som grense for havet, et evig vedtak som det ikke kan bryte? Bølgene kan bruse, men de kan ikke overvinne det; de kan tordne, men de kan ikke gå over det.
Ville I ikke frygte mig, siger Herren, og ikke bæve for mit Ansigt? jeg, som haver sat Sand til Havets Grændse med en evig Skik, at det kan ikke gaae over det; og (om) dets Bølger end bevæge sig, skulle de ikke formaae (noget), og (om) de (end deri) vilde bruse, skulle de dog ikke gaae over det.
Fear ye not me? saith the LORD: will ye not tremble at my presence, which have placed the sand for the bound of the sea by a perpetual decree, that it cannot pass it: and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it?
Frykter dere ikke meg? sier Herren: Vil dere ikke skjelve for mitt ansikt, han som har satt sanden som grense for havet, ved en evig forskrift, så det ikke kan overskride den: og selv om bølgene bretter seg opp, kan de ikke seire; selv om de brøler, kan de ikke overskride?
Do you not fear me? says the LORD: will you not tremble at my presence, which have placed the sand for the boundary of the sea by a perpetual decree, that it cannot pass it: and though the waves toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it?
Fear ye not me? saith the LORD: will ye not tremble at my presence, which have placed the sand for the bound of the sea by a perpetual decree, that it cannot pass it: and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it?
Frykter dere ikke meg? sier Herren. Skjelver dere ikke for mitt nærvær, som har gjort sand til grense for havet, ved en evig lov, slik at det ikke kan passere det? Selv om bølgene deres velter seg, kan de ikke få overmakten; selv om de brøler, kan de ikke komme over.
Frykter dere ikke meg? sier Herren. Skjelver dere ikke for mitt ansikt? Jeg som har satt sand som grense for havet, en evig grense som det ikke kan krysse. Bølgene bruser, men de kan ikke overvinne det, de bruser, men de kan ikke gå over det.
Frykter dere ikke meg? sier Herren. Skal dere ikke skjelve foran mitt åsyn, som har satt sand som grense for havet, med en evig forordning, slik at det ikke kan overskride den? Og selv om bølgene bruser, kan de ikke seire; selv om de brøler, kan de ikke overskride det.
Har dere ingen frykt for meg? sier Herren; vil dere ikke skjelve for meg, som har satt sanden som en grense for havet ved en evig orden, slik at det ikke kan komme forbi? og selv om det alltid er i bevegelse, kan det ikke ha sin vei; selv om lyden av bølgene er høy, kan de ikke gå forbi.
Fear ye not me? saith Jehovah: will ye not tremble at my presence, who have placed the sand for the bound of the sea, by a perpetual decree, that it cannot pass it? and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it.
Fear ye not me? saith the LORD: will ye not tremble at my presence, which have placed the sand for the bound of the sea by a perpetual decree, that it cannot pass it: and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it?
Feare ye not me, saieth the LORDE? Are ye not ashamed, to loke me in the face? which bynde the see with the sonde, so that it can not passe his boundes: For though it rage, yet can it do nothinge: and though the wawes therof do swell, yet maye they not go ouer.
Feare ye not me, saith the Lord? Or will ye not be afraide at my presence, which haue placed the sand for the bounds of the sea by the perpetuall decree that it cannot passe it, and though the waues thereof rage, yet can they not preuaile, though they roare, yet can they not passe ouer it?
Feare ye not me, saith the Lorde? will ye not tremble at my presence? which bynde the sea with the sande by a continuall decree, so that it can not passe his boundes: for though it rage, yet can it do nothing, and though the waues therof do swell, yet may they not go ouer.
Fear ye not me? saith the LORD: will ye not tremble at my presence, which have placed the sand [for] the bound of the sea by a perpetual decree, that it cannot pass it: and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it?
Don't you fear me? says Yahweh: won't you tremble at my presence, who have placed the sand for the bound of the sea, by a perpetual decree, that it can't pass it? and though the waves of it toss themselves, yet they can't prevail; though they roar, yet they can't pass over it.
Me do ye not fear, an affirmation of Jehovah? From My presence are ye not pained? Who hath made sand the border of the sea, A limit age-during, and it passeth not over it, They shake themselves, and they are not able, Yea, sounded have its billows, and they pass not over.
Fear ye not me? saith Jehovah: will ye not tremble at my presence, who have placed the sand for the bound of the sea, by a perpetual decree, that it cannot pass it? and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it.
Fear ye not me? saith Jehovah: will ye not tremble at my presence, who have placed the sand for the bound of the sea, by a perpetual decree, that it cannot pass it? and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it.
Have you no fear of me? says the Lord; will you not be shaking with fear before me, who have put the sand as a limit for the sea, by an eternal order, so that it may not go past it? and though it is ever in motion, it is not able to have its way; though the sound of its waves is loud, they are not able to go past it.
Don't you fear me?' says Yahweh 'Won't you tremble at my presence, who have placed the sand for the bound of the sea, by a perpetual decree, that it can't pass it? and though its waves toss themselves, yet they can't prevail; though they roar, yet they can't pass over it.'
“You should fear me!” says the LORD.“You should tremble in awe before me! I made the sand to be a boundary for the sea, a permanent barrier that it can never cross. Its waves may roll, but they can never prevail. They may roar, but they can never cross beyond that boundary.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11og sa: Hit kan du komme, ikke lenger! Her skal dine stolte bølger bryte.
15For jeg er HERREN din Gud, som setter havet i opprør så bølgene bruser; HERREN over hærskarene er hans navn.
21Hør nå dette, dere uforstandige folk uten forstand! Øyne har dere, men dere ser ikke; ører har dere, men dere hører ikke.
7Han grunnfester fjellene med sin kraft, omgjordet med styrke.
29da han satte grense for havet, så vannet ikke gikk over hans bud, da han la jordens grunnvoller.
3Elvene løfter, Herre, elvene løfter sin røst; elvene løfter sitt brus.
4Mektigere enn bruset fra mange vann, mektigere enn havets brenninger – mektig er Herren i det høye.
35Så sier Herren, han som gir solen til lys om dagen, som har fastsatt månen og stjernene til lys om natten, han som setter havet i opprør så bølgene bruser – Herren over hærskarene er hans navn.
16Så sier Herren, som laget vei i havet, en sti i veldige vann:
9Herren, hærskarenes Gud, hvem er som du? Sterk er du, Herre, og din trofasthet omgir deg.
11Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg kom du ikke i hu, du la meg ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde og holdt meg tilbake så lenge at du ikke frykter meg?
2Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød, alltid nær.
3Derfor frykter vi ikke om jorden forandres, om fjellene vakler midt i havet.
12Bli forferdet over dette, dere himler, skjelv og vær slått med skrekk til det ytterste, sier Herren.
5Hva går av deg, hav, siden du flykter, og du, Jordan, siden du snur tilbake?
2Hvorfor kom jeg, og det var ingen der? Jeg kalte, men ingen svarte. Er min hånd blitt for kort til å løse ut, eller er det ikke kraft i meg til å frelse? Se, ved min trussel tørker jeg ut havet, jeg gjør elver til ørken; fiskene deres stinker fordi det ikke er vann, og de dør av tørst.
8Frykt ikke, og vær ikke redde! Har jeg ikke fra gammel tid latt dere høre og kunngjort det? Dere er mine vitner. Finnes det en gud uten meg? Nei, det finnes ingen klippe; jeg kjenner ingen.
5For dødens brenninger omringet meg, lovløshetens flommer skremte meg.
5Kystene så det og ble redde, jordens ender skalv. De kom nær og trådte fram.
16Havets renner kom til syne, jordens grunnvoller ble lagt bare ved Herrens trussel, ved pusten fra hans nesebor.
5Herren, hærskarenes Gud, rører ved jorden så den smelter, og alle som bor der, må sørge. Hele landet hever seg som Nilen og synker som Nilen i Egypt.
6Han som bygger sine høye saler i himmelen og har grunnlagt sin hvelving over jorden, som kaller på havets vann og heller dem ut over jordens overflate – Herren er hans navn.
8Han alene spenner ut himmelen og tramper på havets bølger.
10Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dyp, som gjorde havets dyp til en vei så de gjenløste kunne gå over?
7Han samler havets vann som i en demning, han legger dypene i forrådskamre.
8La hele jorden frykte Herren, la alle som bor på jorderike kjenne ærefrykt for ham.
18Om du bare ville høre på mine bud, da skulle din fred vært som en elv og din rettferdighet som havets bølger.
35Alle som bor på øyene, ble forferdet over deg; deres konger skalv av redsel, ansiktene deres ble fordreid.
9Den strekker seg lengre enn jorden og er bredere enn havet.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Ve! Larm av mange folk, de bruser som havets brus! Tummel av folkeslag, de larmer som mektige vannmasser!
20Da skal sjøens fisk, himmelens fugler, markens dyr og alt som kryper på jorden, og alle mennesker som er på jordens overflate, skjelve for meg. Fjellene skal rives ned, bergskrentene skal falle, og hver mur skal falle til jorden.
7Havet bruser og alt som fyller det, verden og de som bor der.
5Havet er hans, han har skapt det, det tørre landet er formet av hans hender.
27når redselen kommer over dere som en storm og ulykken farer fram som en virvelvind, når trengsel og angst kommer over dere.
25Han talte og reiste opp en stormvind som løftet bølgene.
4Han truer havet og tørker det ut, og han tørker ut alle elver. Basan og Karmel visner, og blomsten i Libanon visner.
5— etter det løftet jeg gav dere da dere dro ut av Egypt. Min Ånd er midt iblant dere. Frykt ikke!
6For så sier Herren over hærskarene: Enda en gang, om en liten stund, skal jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre.
14Du gjør menneskene som fiskene i havet, som krypet uten hersker.
5Vannene skal svinne bort fra havet, og elven tørker ut og blir tørr.
11Han rakte ut hånden over havet, han fikk kongerikene til å skjelve. Herren har gitt befaling mot Kanaan om å ødelegge hennes festningsverk.
21for å gå inn i klippenes huler og bergkløftenes sprekker for Herrens redsel og hans herlige velde, når han reiser seg for å skremme jorden.
20Men de urettferdige er som det opprørte hav; det kan ikke være stille, og bølgene kaster opp gjørme og skitt.
12Med sin kraft stilnet han havet, og ved sin innsikt knuste han Rahab.
7Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, folk som har min lov i hjertet: Frykt ikke for menneskers hån, og bli ikke forferdet over deres spott.
30Skjelv for ham, hele jorden! Ja, verden står fast, den skal ikke rokkes.
9Du satte en grense som de ikke skal gå over; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
21Vær ikke redd, du land! Fryd deg og gled deg, for Herren har gjort store ting.