Jobs bok 14:10

Norsk KJV Aug 2025

Men mennesket dør og svinner hen; ja, mennesket utånder—hvor er han?

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Job 7:7-9 : 7 Husk at mitt liv er som vind; mitt øye skal ikke mer få se det gode. 8 Den som har sett meg, skal ikke se meg mer; dine øyne er rettet mot meg, og jeg er borte. 9 Som en sky oppløses og svinner bort, slik kommer den som går ned i graven, ikke mer opp. 10 Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og stedet hans kjenner ham ikke lenger.
  • Job 14:12 : 12 slik legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; før himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.
  • Job 17:13-16 : 13 Hvis jeg venter, er graven mitt hus; jeg har redd opp mitt leie i mørket. 14 Jeg har sagt til forråtnelsen: Du er min far; til marken: Du er min mor og min søster. 15 Og hvor er nå mitt håp? Mitt håp – hvem skal se det? 16 De skal gå ned til gravens stenger, når vår hvile sammen er i støvet.
  • Job 19:26 : 26 Og selv om mark etter huden min ødelegger dette legemet, skal jeg likevel i mitt legeme se Gud.
  • Ordsp 14:32 : 32 Den ugudelige drives bort i sin ondskap, men den rettferdige har håp i sin død.
  • Matt 27:50 : 50 Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden.
  • Luk 16:22-23 : 22 Så skjedde det at tiggeren døde og ble båret av engler til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23 I dødsriket, der han var i pine, løftet han blikket og så Abraham langt borte og Lasarus i hans fang.
  • Apg 5:10 : 10 Straks falt hun om ved føttene hans og utåndet. De unge mennene kom inn, fant henne død, bar henne ut og begravde henne ved siden av mannen.
  • Job 10:18 : 18 Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!
  • Job 11:20 : 20 Men de ondes øyne skal svikte; de skal ikke slippe unna, og deres håp skal være som å gi opp ånden.
  • 1 Mos 49:33 : 33 Da Jakob hadde gjort ende på å gi sine sønner påbud, trakk han føttene opp i sengen, utåndet og ble samlet til sitt folk.
  • Job 3:11 : 11 Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor åndet jeg ikke ut da jeg kom ut av mors liv?

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 82%

    11Som vann svinner bort fra havet, og elveløpet minker og tørker ut,

    12slik legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; før himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.

    13Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!

    14Om en mann dør, skal han da leve igjen? Alle dagene av min fastsatte tid vil jeg vente, til min forandring kommer.

  • 81%

    1Mennesket, født av kvinne, lever få dager og er fullt av uro.

    2Han springer fram som en blomst og blir avskåret; han flykter som en skygge og blir ikke stående.

    3Vil du rette dine øyne mot en slik som meg og føre meg for retten?

  • 79%

    14Om han bare vendte sin tanke mot mennesket, om han trakk sin ånd og sin livspust tilbake til seg,

    15da ville alt som lever gå til grunne på én gang, og mennesket igjen bli til støv.

  • 78%

    3Herre, hva er mennesket, at du bryr deg om det, eller menneskesønnen, at du akter på ham?

    4Mennesket ligner tomhet; dagene hans er som en skygge som svinner.

  • 4Når ånden forlater ham, vender han tilbake til støvet; den samme dagen går planene hans til grunne.

  • 76%

    47Kom i hu hvor kort min tid er! Hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?

    48Hvem er den som lever og ikke skal se døden? Kan han redde sin sjel fra dødsrikets hånd? Sela.

  • 76%

    15Menneskets dager er som gress; han blomstrer som markens blomst.

    16Når vinden farer over den, er den borte, og stedet der den sto, kjenner den ikke lenger.

  • 75%

    8Selv om roten blir gammel i jorden, og stubben dør i bakken,

    9så vil det ved duften av vann spire og sette grener som en plante.

  • 75%

    19For det som hender menneskenes barn, hender også dyrene; én og samme hendelse rammer dem. Som den ene dør, slik dør den andre; ja, de har alle samme ånde. Derfor har mennesket ingen forrang framfor dyret, for alt er tomhet.

    20Alle går til ett sted; alle er av støv, og alle vender tilbake til støv.

    21Hvem vet om menneskets ånd går oppover, og om dyrets ånd går nedover til jorden?

  • 14Vi må jo dø og er som vann som er spilt ut på bakken og ikke kan samles opp igjen. Men Gud gjør ikke forskjell på folk; likevel finner han utveier så hans forviste ikke blir støtt bort fra ham.

  • 22Slutt å stole på mennesker, som bare har pust i neseborene! Hva er de å regne for?

  • 74%

    9Som en sky oppløses og svinner bort, slik kommer den som går ned i graven, ikke mer opp.

    10Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og stedet hans kjenner ham ikke lenger.

  • 7Da vender støvet tilbake til jorden som før, og ånden vender tilbake til Gud som ga den.

  • 12Men mennesket, selv i ære, blir ikke værende; han er lik dyrene som går til grunne.

  • 1Min ånd er knust, mine dager er til ende; gravene står klare for meg.

  • 29Skjuler du ditt ansikt, blir de forferdet; tar du livspusten fra dem, dør de og vender tilbake til støvet.

  • 72%

    11Siden det finnes mange ting som øker tomheten, hva gagner det mennesket?

    12For hvem vet hva som er godt for mennesket i dette livet, alle dagene av hans tomme liv som han tilbringer som en skygge? For hvem kan fortelle et menneske hva som kommer etter ham under solen?

  • 12Selv mens det ennå står grønt og ikke er skåret ned, visner det før noe annet gras.

  • 21Går ikke glansen de har i seg, bort? De dør, ja, uten visdom.

  • 36Men så gikk han bort, og se, han var ikke mer; jeg lette etter ham, men han fantes ikke.

  • 14Dere vet jo ikke hva som vil skje i morgen. For hva er livet deres? Det er som en damp som viser seg en liten stund og så forsvinner.

  • 8Intet menneske har makt over ånden til å holde den tilbake; heller ikke har han makt på dødsdagen. Det er ingen avskjed fra den krigen, og ondskap skal ikke frigjøre dem som er overgitt til den.

  • 7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, folket er gress.

  • 6Ja, om han lever to tusen år, men ikke får se noe godt – går ikke alle til det samme stedet?

  • 7skal han likevel gå til grunne for alltid som sin egen møkk; de som har sett ham, skal si: Hvor er han?

  • 32Likevel blir han ført til graven, og han blir liggende i gravkammeret.

  • 5Også når man er redd for det som er høyt, og redsler er på veien; mandeltreet blomstrer, gresshoppen blir en byrde, og lysten svikter — for mennesket går til sitt evige hjem, og sørgerne går omkring i gatene.

  • 24For alle mennesker er som gress, og all menneskelig herlighet som gressets blomst. Gresset visner, og blomsten faller,

  • 11For solen står opp med brennende hete og svir gresset; blomsten faller av, og dens skjønnhet forgår. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.

  • 19Vannene tærer på steinene; du skyller bort det som vokser opp av jordens støv, og du gjør ende på menneskets håp.

  • 22Ja, hans sjel kommer nær til graven, og hans liv til ødeleggerne.

  • 6Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden blir det skåret av og visner.

  • 16Også dette er et vondt onde: Slik han kom, slik skal han gå; hva har han igjen for å ha arbeidet for vinden?

  • 15Og hvor er nå mitt håp? Mitt håp – hvem skal se det?

  • 5For i døden er det ingen som minnes deg; hvem vil prise deg i graven?

  • 5De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting; de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.