Salmenes bok 109:23
Som en skygge når den strekker seg, svinner jeg bort; jeg blir ristet av som en gresshoppe.
Som en skygge når den strekker seg, svinner jeg bort; jeg blir ristet av som en gresshoppe.
Jeg svinner hen som skyggen når den skrår; jeg blir kastet frem og tilbake som en gresshoppe.
Jeg svinner bort som en skygge når den strekkes ut; jeg blir ristet av som en gresshoppe.
Jeg forsvinner som skyggen som viker; jeg rystes av sted som gresshoppen.
Jeg forsvinner som en skygge når den forlenges, jeg blir kastet bort som en gresshoppe.
Jeg er borte som en skygge når den lenges; jeg er blitt drevet bort som en gresshoppe.
Jeg har gått bort som skyggen når den svinner; jeg blir kastet opp og ned som gresshoppa.
Jeg går av sted som en skygge når den skrår, jeg blir kastet bort som en gresshoppe.
Jeg forgår som en skygge om natten, jeg rystes bort som en gresshoppe.
Jeg er borte som skyggen når den forsvinner; jeg er vaklende som en gresshoppe.
Jeg har svunnet bort som skyggen ved solnedgang; jeg blir kastet opp og ned som en gresshoppe.
Jeg er borte som skyggen når den forsvinner; jeg er vaklende som en gresshoppe.
Jeg forsvinner som skyggen når den blir lang, jeg blir feid bort som en gresshoppe.
I am fading away like a shadow at sunset; I am shaken off like a locust.
Jeg forsvinner som skyggen som blir lang. Jeg blir ristet av som en gresshoppe.
Jeg gaaer bort som en Skygge, naar den hælder, jeg bliver udstødt som en Græshoppe.
I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
Jeg går bort som skyggen når den avtar; jeg blir kastet hit og dit som en gresshoppe.
I am gone like a shadow when it declines; I am tossed up and down like the locust.
I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
Jeg svinner bort som en kveldsskygge. Jeg ristes bort som en gresshoppe.
Som en skygge når den forsvinner, går jeg bort, jeg er jaget bort som en gresshoppe.
Jeg er borte som skyggen når den forsvinner; jeg blir kastet opp og ned som en gresshoppe.
Jeg er borte som skyggen når den strekkes ut: jeg er jaget bort som en gresshoppe.
I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
My knees are weake thorow fastinge, my flesh is dried vp for want of fatnesse.
I depart like the shadowe that declineth, and am shaken off as the grashopper.
I passe away like a vading shadowe: and I am dryuen from place to place lyke the grashopper.
I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
I fade away like an evening shadow. I am shaken off like a locust.
As a shadow when it is stretched out I have gone, I have been driven away as a locust.
I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
I am gone like the shade when it is stretched out: I am forced out of my place like a locust.
I fade away like an evening shadow. I am shaken off like a locust.
I am fading away like a shadow at the end of the day; I am shaken off like a locust.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Det er på grunn av din harme og din vrede, for du har løftet meg opp og kastet meg bort.
24Knærne mine vakler av faste, og min kropp er avmagret og uten fett.
25Jeg er blitt til spott for dem; når de ser meg, rister de på hodet.
22For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret i meg.
3Skjul ikke ansiktet ditt for meg på nødens dag! Bøy øret til meg; den dagen jeg roper, skynd deg, svar meg!
4For dagene mine svinner som røyk, knoklene mine brenner som ild.
5Mitt hjerte er svidd og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
6Av mine sukk kleber knoklene til huden.
7Jeg ligner en pelikan i ørkenen, jeg er blitt som en ugle blant ruinene.
10Herre, all min lengsel ligger åpen for deg; mitt sukk er ikke skjult for deg.
12Min bolig er tatt ned og flyttet bort fra meg som en hyrdes telt. Som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg løs fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
6Mine sår stinker og væsker på grunn av min dårskap.
19Han har kastet meg i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.
15Redsler vender seg mot meg; min verdighet jages bort som av vinden, og min redning er forsvunnet som en sky.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager griper meg.
9Han har revet av meg min ære og tatt kronen fra mitt hode.
10Han river meg ned på alle kanter, så jeg må gå; han rykker opp mitt håp som et tre.
7Øyet mitt er blitt dunkelt av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
14De sperrer opp gapet mot meg, som en rovgrisk og brølende løve.
15Jeg er utøst som vann, alle mine bein er skilt fra hverandre; mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
25Mine dager er raskere enn en løper, de flykter bort uten å se noe godt.
26De farer forbi som papyrusskip, som en ørn som stuper ned på byttet.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på åpent sted.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød. Mitt øye tærer bort av sorg, min sjel og min kropp likeså.
11For mitt liv svinner hen i sorg og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
12For alle mine fiender er jeg til spott, for naboene enda mer, en redsel for mine kjenninger; de som ser meg ute, flykter unna.
3For fienden forfølger meg, han har knust mitt liv til jorden; han har latt meg bo i mørket som de som for lengst er døde.
4Min ånd er overveldet i meg, mitt hjerte er lammet i mitt indre.
4Når jeg legger meg, sier jeg: «Når står jeg opp?» Kvelden drar ut, jeg er mettet av uro til morgengry.
5Min kropp er dekket av larver og støvklumper; huden min sprukner og er vemmelig.
6Mine dager er raskere enn veverskyttelen og tar slutt uten håp.
18Jeg sa: Min styrke er borte, og mitt håp fra Herren.
14Som svale og trane kvitrer jeg, jeg kurrer som en due. Mine øyne er matte, vendt opp mot det høye. Herre, jeg er trengt; gå i borgen for meg!
28Han tæres bort som av råte, som et klesplagg som møllen har spist.
2Men jeg – nesten hadde føttene mine glidd ut; det var som om skrittene mine var i ferd med å skli.
4For min sjel er mettet med ulykker, og mitt liv har nådd dødsriket.
28Mørkkledt vandrer jeg omkring, uten sol; jeg står fram i forsamlingen og roper om hjelp.
9Hele dagen håner fiendene meg; de som spotter meg, sverger ved meg.
11Han lot mine veier bøye av, han rev meg i stykker og gjorde meg øde.
10Jeg sa: I mine dagers midte må jeg gå inn gjennom dødsrikets porter; jeg er berøvet resten av mine år.
4Mennesket er som et pust, hans dager er som en skygge som går forbi.
6Til deg ropte de og ble berget; de stolte på deg og ble ikke til skamme.
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
23når folkene samles, både folkeslag og riker, for å tjene Herren.
15Der skal ilden fortære deg, sverdet skal gjøre ende på deg; det skal fortære deg som gresshoppen. Gjør deg tallrik som gresshoppen, gjør deg tallrik som gresshoppesvermen!
10Jeg er blitt stum, jeg åpner ikke munnen, for det er du som har gjort det.
17For jeg sa: La dem ikke glede seg over meg; når min fot vakler, opphøyer de seg mot meg.
2Som en blomst skyter det opp og visner, det flykter som en skygge og blir ikke stående.
21Hans kropp tæres bort, så den ikke synes, og knoklene hans, som ikke var synlige, stikker fram.
8Se, langt bort ville jeg flykte, jeg ville overnatte i ørkenen. Sela.