Jobs bok 19:20
Knoklene mine klistrer seg til hud og kjøtt; bare med huden rundt tennene slapp jeg unna.
Knoklene mine klistrer seg til hud og kjøtt; bare med huden rundt tennene slapp jeg unna.
Knoklene mine klistrer seg til hud og kjøtt, og jeg har sluppet unna med bare skinnet på tennene.
Beinene mine hefter til hud og kjøtt; jeg har så vidt sluppet unna, med bare skinnet rundt tennene.
Mine ben henger fast ved hud og kjøtt, og jeg er bare så vidt sluppet unna med tannkjøttet.
Huden min og kjøttet mitt henger på benene mine, og jeg har bare skinnet av tennene mine igjen.
Min benkler seg til huden og kjøttet mitt; jeg har sluppet unna med huden på tennene.
Mine ben fester seg til huden og kjøttet, jeg har unnsluppet med skinnet på tennene.
Mine ben sitter fast ved huden og kjøttet mitt, og jeg er knapt unnsluppet med min egen tenners hud.
Mine bein klamrer seg til huden og kjøttet mitt, og jeg har kun unnsluppet med huden på tennene mine.
Mine ben henger ved min hud og mitt kjøtt, og jeg har sluppet unna med nød på livet.
Mine bein sitter fast til min hud og mitt kjøtt, og jeg har unnsluppet med bare et hår.
Mine ben henger ved min hud og mitt kjøtt, og jeg har sluppet unna med nød på livet.
Bein og hud kleber til meg, og jeg unnslipper med nød og neppe.
My bones cling to my skin and my flesh, and I have escaped only by the skin of my teeth.
Min hud og mitt kjøtt henger ved mine ben, og jeg har knapt sluppet unna med skinnet på mine tenner.
Mine Been hænge ved min Hud og ved mit Kjød, og (neppe) er jeg undkommen med mine Tænders Hud.
My bone cleaveth to my skin and to my flesh, and I am escaped with the skin of my teeth.
Mine ben klamrer seg til huden og til kjøttet mitt, og jeg har unnsluppet med bare skinnet på tennene mine.
My bone clings to my skin and to my flesh, and I have escaped with the skin of my teeth.
My bone cleaveth to my skin and to my flesh, and I am escaped with the skin of my teeth.
Mine ben klamrer seg til min hud og mitt kjøtt. Jeg har rømt med et nødskrik.
Mine bein har klistret seg til huden og kjøttet mitt, og jeg unnslipper med bare huden på tennene.
Mine bein klamrer seg til min hud og mitt kjøtt, Og jeg har sluppet unna med bare skinnet av mine tenner.
Mine knokler er bundet til min hud, og jeg har overlevd med min kropp hengende i tennene.
My bone hangeth to my skynne, and the flesh is awaye, only there is left me the skynne aboute my teth.
My bone cleaueth to my skinne and to my flesh, and I haue escaped with the skinne of my teeth.
My bone cleaueth to my skinne and to my fleshe, onely there is left me the skinne about my teeth.
My bone cleaveth to my skin and to my flesh, and I am escaped with the skin of my teeth.
My bones stick to my skin and to my flesh. I have escaped by the skin of my teeth.
To my skin and to my flesh Cleaved hath my bone, And I deliver myself with the skin of my teeth.
My bone cleaveth to my skin and to my flesh, And I am escaped with the skin of my teeth.
My bone cleaveth to my skin and to my flesh, And I am escaped with the skin of my teeth.
My bones are joined to my skin, and I have got away with my flesh in my teeth.
My bones stick to my skin and to my flesh. I have escaped by the skin of my teeth.
My bones stick to my skin and my flesh; I have escaped alive with only the skin of my teeth.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Mitt hjerte er svidd og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
21Ha barmhjertighet med meg, ha barmhjertighet med meg, dere mine venner! For Guds hånd har rammet meg.
22Hvorfor forfølger dere meg som Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
18Til og med barn forakter meg; når jeg reiser meg, taler de mot meg.
19Alle i min fortrolige krets avskyr meg; de jeg elsket, har vendt seg mot meg.
4Han har tæret på mitt kjøtt og min hud, han har knust mine knokler.
13Mange okser omringer meg, Basans sterke omkranser meg.
14De sperrer opp gapet mot meg, som en rovgrisk og brølende løve.
15Jeg er utøst som vann, alle mine bein er skilt fra hverandre; mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
16Min kraft er tørr som et potteskår, tungen min kleber ved ganen; du legger meg i dødens støv.
17For hunder omringer meg, en flokk av ugjerningsmenn kringsetter meg; som en løve er de over mine hender og føtter.
14Hvorfor skulle jeg ta mitt kjøtt i tennene og legge mitt liv i hånden?
8Du har krympet meg, og det er blitt et vitne; min avmagring reiser seg mot meg og vitner meg rett i ansiktet.
9I sin vrede river han meg i stykker og hater meg; han skjærer tenner mot meg; min fiende hvesser øynene mot meg.
10De sperrer opp munnen mot meg; i hån slår de meg på kinnet; alle sammen samler de seg mot meg.
16Han knuste tennene mine med grus, han dekket meg med aske.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
30Huden min har svartnet på meg, og knoklene mine brenner av feber.
21Hans kropp tæres bort, så den ikke synes, og knoklene hans, som ikke var synlige, stikker fram.
11Du kledde meg med hud og kjøtt, og vevde meg med bein og sener.
7Jeg frykter ikke for titusener av folk som stiller seg opp mot meg fra alle kanter.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager griper meg.
17Om natten blir knoklene mine gjennomboret, og senene mine får ikke hvile.
18Med stor kraft fordreies min drakt; som åpningen på min kjortel binder den meg fast.
19Han har kastet meg i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.
5Min kropp er dekket av larver og støvklumper; huden min sprukner og er vemmelig.
26Etter at huden min er revet av meg, skal jeg likevel i mitt eget legeme se Gud.
27Ham skal jeg se for meg selv; mine øyne skal se, og ikke som en fremmed. Mitt indre fortæres i mitt bryst.
22må skulderen min falle fra ledd, og armen min bli brukket fra sin knokkel.
15Men da jeg snublet, jublet de og samlet seg; de samlet seg mot meg, slandrere som jeg ikke kjente. De rev og tidde ikke.
16Sammen med gudløse, spottende festfolk gnisset de tenner mot meg.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød. Mitt øye tærer bort av sorg, min sjel og min kropp likeså.
11For mitt liv svinner hen i sorg og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
20Mine venner spotter meg; mitt øye feller tårer til Gud.
17Jeg knuste kjevene på den urettferdige og rev byttet ut av tennene hans.
11Han lot mine veier bøye av, han rev meg i stykker og gjorde meg øde.
19De deler mine klær mellom seg, og om min kappe kaster de lodd.
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
11Hjertet mitt banker, min kraft har forlatt meg; selv lyset i øynene er borte fra meg.
10Jeg er blitt stum, jeg åpner ikke munnen, for det er du som har gjort det.
19Han blir også tuktet med smerte på sin seng, med en uopphørlig plage i knoklene.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra meg; mine kjenninger er blitt fremmede for meg.
23Han får dypet til å koke som en gryte; havet gjør han som en gryte med salve.
10Det ville likevel være min trøst; jeg ville juble i en smerte som ikke skåner, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
7Som når en pløyer og bryter opp jorden, blir våre knokler strødd ved dødsrikets gap.
3For dine piler er trengt inn i meg, og din hånd ligger tungt på meg.
13Hans bueskyttere omringer meg; han gjennomborer nyrene mine uten å spare; han heller gallen min ut på jorden.
10Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sørgeklær, under fiendens undertrykkelse?
9Han har revet av meg min ære og tatt kronen fra mitt hode.
13Er det ikke slik at jeg er uten hjelp, og at min forstand er drevet bort fra meg?