Salmenes bok 95:10
I førti år hadde jeg avsky for den slekten og sa: «De er et folk som farer vill i hjertet, de kjenner ikke mine veier.»
I førti år hadde jeg avsky for den slekten og sa: «De er et folk som farer vill i hjertet, de kjenner ikke mine veier.»
I førti år var jeg harm på denne slekten og sa: Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier.
I førti år hadde jeg avsky for denne slekten, og jeg sa: "De er et folk med et villfarent hjerte, de kjenner ikke mine veier."
I førti år var jeg harm på denne slekt og sa: De er et folk som farer vill i hjertet, og de kjenner ikke mine veier.
I førti år avskydde jeg dette folket, og jeg sa: De er et folk med et vilt hjerte; de kjenner ikke mine veier.
I førti år følte jeg avsky for denne slekt, og jeg sa: Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
I førti år var jeg skuffet over denne generasjonen, og sa: Det er et folk som feiler i hjertet, og de har ikke kjent mine veier:
I førti år var jeg lei av denne slekten og sa: De er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier;
I førti år var jeg harm på den slekten, og jeg sa: De er et folk med et villfarende hjerte, de kjenner ikke mine veier.
I førti år var jeg harm på denne slekt, og sa: Det er et folk med et hjerte som stadig feiler, og de kjenner ikke mine veier.
I førti år ble jeg bedrøvet over denne generasjonen, og jeg sa: Dette er et folk som irrer i sitt hjerte og ikke har kjent mine veier:
I førti år var jeg harm på denne slekt, og sa: Det er et folk med et hjerte som stadig feiler, og de kjenner ikke mine veier.
I førti år var jeg harm på denne slekten, og jeg sa: De er et folk med et villfarende hjerte, de kjenner ikke mine veier.
For forty years I was grieved with that generation, and I said, 'They are a people whose hearts go astray; they do not know My ways.'
I førti år var jeg harm på denne slekten. Jeg sa: Dette er et folk som stadig forviller seg i hjertet, de kjenner ikke mine veier.
Fyrretyve Aar kjededes jeg ved den Slægt og sagde: De ere et Folk, som farer vild med Hjertet; men de, de kjendte ikke mine Veie;
Forty years long was I grieved with this generation, and said, It is a people that do err in their heart, and they have not known my ways:
I førti år var jeg vred på denne generasjonen og sa: Det er et folk som går vill i sine hjerter, de kjenner ikke mine veier.
Forty years long was I grieved with this generation, and said, It is a people that err in their heart, and they have not known my ways:
Forty years long was I grieved with this generation, and said, It is a people that do err in their heart, and they have not known my ways:
I førti år var jeg vred på den slekt, og jeg sa: "Dette er et folk med villfarende hjerte. De har ikke kjent mine veier."
I førti år var jeg trett av den slekten, Og jeg sa: `De er et folk med et viljesvakt hjerte, De har ikke kjent Mine veier.'
I førti år var jeg harm på den slekten, og sa: Dette er et folk som farer vill i sitt hjerte, og de har ikke kjent mine veier.
I førti år var jeg sint på denne generasjonen, og sa: De er et folk hvis hjerter er vendt bort fra meg, for de kjenner ikke mine veier;
XL. yeares longe was I greued with that generacion, & sayde: they euer erre in their hertes, they verely haue not knowne my wayes.
Fourtie yeeres haue I contended with this generation, and said, They are a people that erre in heart, for they haue not knowen my wayes.
Fourtie yeres long was I greeued with that generation: and I sayde this people erreth in heart, and they haue not knowen my wayes.
Forty years long was I grieved with [this] generation, and said, It [is] a people that do err in their heart, and they have not known my ways:
Forty long years I was grieved with that generation, And said, "It is a people that errs in their heart. They have not known my ways."
Forty years I am weary of the generation, And I say, `A people erring in heart -- they! And they have not known My ways:'
Forty years long was I grieved with `that' generation, And said, It is a people that do err in their heart, And they have not known my ways:
Forty years long was I grieved with [that] generation, And said, It is a people that do err in their heart, And they have not known my ways:
For forty years I was angry with this generation, and said, They are a people whose hearts are turned away from me, for they have no knowledge of my ways;
Forty long years I was grieved with that generation, and said, "It is a people that errs in their heart. They have not known my ways."
For forty years I was continually disgusted with that generation, and I said,‘These people desire to go astray; they do not obey my commands.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8forherd ikke hjertene deres, som i opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,
9der fedrene deres satte meg på prøve, de prøvde meg og så mine gjerninger
10i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
8forherd ikke hjertene deres som ved Meriba, som den dagen ved Massa i ørkenen,
9der satte fedrene deres meg på prøve, de prøvde meg, enda de hadde sett det jeg gjorde.
11Så sverget jeg i min vrede: «De skal ikke komme inn til min hvile.»
17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
18Og hvem sverget han at ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
40Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen, de krenket ham i ødemarken!
33Og sønnene deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, inntil likene deres er gått til grunne i ørkenen.
34Etter tallet på de dagene dere speidet landet, førti dager – én dag for hvert år, én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år. Da skal dere få kjenne min motstand.
18I om lag førti år bar han over med dem i ørkenen.
13Så ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele slekten var til ende, den som gjorde det onde i Herrens øyne.
11Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, enda de har sett alle de tegn jeg har gjort blant dem?
8og ikke bli som fedrene, en vrang og trassig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og hvis ånd ikke var tro mot Gud.
10Da ble Herrens vrede opptent den dagen, og han sverget:
11Ingen av de mennene som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal få se det landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob, for de fulgte ikke trofast etter meg,
22Ingen av de mennene som har sett min herlighet og mine tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har lyttet til min røst,
23skal få se landet som jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen av dem som forakter meg, skal få se det.
5Brød spiste dere ikke, og vin og sterk drikk drakk dere ikke, for at dere skulle kjenne at jeg er Herren deres Gud.
20Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt for dem, jeg vil se hva enden på det blir; for de er en vrang og forvendt slekt, barn uten troskap.
34Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred; han sverget og sa:
35Ingen av mennene i denne onde generasjonen skal få se det gode landet som jeg med ed sverget å gi fedrene deres,
17For hans grådighets skyld ble jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred. Men han gikk frafallsk på sitt hjertes vei.
5Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem; for de ble slått ned i ørkenen.
27Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på å klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klager, de som de frembærer mot meg.
30I mange år tålte du dem. Du advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine, men de ville ikke høre. Da gav du dem i hendene på folkene i landene.
6I førti år vandret israelittene i ørkenen, til hele folket, krigsmennene som var dratt ut av Egypt, var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst. Herren hadde sverget at han ikke skulle la dem få se landet som han hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter av melk og honning.
25Brakte dere meg slaktoffer og grødeoffer i de førti årene i ørkenen, Israels hus?
37Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: Også du skal ikke gå inn der.
21I førti år sørget du for dem i ørkenen; de manglet ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres svulmet ikke.
13Derfor lot jeg dem gå i sitt hjertes hardhet; de fikk vandre etter sine egne råd.
36Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.
14Tiden vi dro fra Kadesj-Barnea til vi krysset Sered-bekken, var trettiåtte år, til hele generasjonen av stridsmenn var borte fra leirens midte, slik Herren hadde sverget dem.
7Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å speide ut landet. Jeg kom tilbake med et svar etter mitt hjertes overbevisning.
9Og Herren sa til Moses: Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk.
19Men jeg sier: Har ikke Israel forstått? Først sier Moses: «Jeg vil gjøre dere misunnelige på et ikke-folk; mot et uforstandig folk vil jeg egge dere til vrede.»
4Klærne dine ble ikke utslitt på deg, og foten din hovnet ikke i disse førti årene.
24Dere har vært gjenstridige mot Herren fra den dagen jeg lærte dere å kjenne.
29I denne ørkenen skal likene deres falle, alle dere som ble mønstret, hele tallet av dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg.
21Men barna gjorde opprør mot meg. De vandret ikke etter mine forskrifter, de holdt ikke mine lover ved å gjøre etter dem—den som gjør etter dem, skal leve ved dem—og mine sabbater vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville øse ut min vrede over dem og gjøre ende på min harme mot dem i ørkenen.
15Hadde jeg sagt: «Jeg vil tale slik», se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt.
13Herren sa til meg: «Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk.»
32Ved Meribas vann vakte de hans vrede, og det gikk ille for Moses for deres skyld.
26Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
13Men Israels hus gjorde opprør mot meg i ørkenen. De vandret ikke etter mine forskrifter, de forkastet mine lover, dem som den som gjør etter, skal leve ved, og mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville øse ut min vrede over dem i ørkenen for å gjøre ende på dem.
10Jeg førte dere opp fra Egypt og ledet dere gjennom ørkenen i førti år for at dere skulle overta amorittenes land.
11Jeg er Herren din Gud, som førte deg opp fra landet Egypt. Lukk opp munnen din, så vil jeg fylle den.