Høysangen 5:7
Vekterne som gikk omkring i byen, fant meg; de slo meg, de såret meg. Vekterne ved murene tok sløret mitt fra meg.
Vekterne som gikk omkring i byen, fant meg; de slo meg, de såret meg. Vekterne ved murene tok sløret mitt fra meg.
Vekterne som gikk omkring i byen fant meg; de slo meg, de såret meg. Vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.
Vaktmennene som patruljerer i byen fant meg; de slo meg, de såret meg. Vokterne av murene tok sløret mitt fra meg.
Vekterne som går omkring i byen, fant meg. De slo meg, de såret meg. Murvokterne tok mitt slør fra meg.
Vaktmennene som patruljerte i byen fant meg. De slo meg og såret meg. Vaktmennene på murene tok kappen min fra meg, og det smerte meg å være uten ham.
Vekterne som gikk omkring i byen fant meg, de slo meg, de skadet meg; vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.
Vaktene som gikk rundt i byen fant meg, de angrep meg, de såret meg; vokterne i bymurene tok sløret mitt fra meg.
Vekterne som gikk omkring i byen fant meg, de slo meg, de såret meg. Vekterne på murene tok sløret fra meg.
Vokterne som går rundt i byen møtte meg, de slo meg, de skadet meg. Vokterne på murene tok min kappe fra meg.
Vekterne som gikk rundt i byen fant meg, de slo meg, de såret meg; vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.
Vaktmennene som patruljerte i byen fant meg; de slo meg og gjorde meg såre, og murvokterne tok mitt slør fra meg.
Vekterne som gikk rundt i byen fant meg, de slo meg, de såret meg; vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.
Vekterne som gikk omkring i byen fant meg, de slo meg, de såret meg; vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.
The watchmen who go about the city found me; they struck me, they wounded me; the keepers of the walls took away my veil from me.
Vekterne som gikk omkring i byen fant meg; de slo meg og såret meg; vokterne av murene tok kappen fra meg.
Vægterne, de, som gaae omkring i Staden, fandt mig, de sloge mig, de saarede mig; Vægterne paa Murene toge mit Slør fra mig.
The watchmen that went about the city found me, they smote me, they wounded me; the keepers of the walls took away my veil from me.
Vekterne som gikk rundt i byen fant meg, de slo meg, de såret meg; vokterne ved murene tok sløret mitt fra meg.
The watchmen that went about the city found me, they struck me, they wounded me; the keepers of the walls took away my veil from me.
The watchmen that went about the city found me, they smote me, they wounded me; the keepers of the walls took away my veil from me.
Vaktene som går rundt i byen fant meg. De slo meg. De skadet meg. Vaktmennene på murene tok kappen min fra meg.
Vaktene som går rundt i byen fant meg, de slo meg og såret meg, vokterne av murene rev sløret mitt av meg.
Vaktmennene som går omkring i byen fant meg, de slo meg, de såret meg; Murvaktene tok mantelen min fra meg.
Vekterne som går rundt i byen overmannet meg; de slo meg og såret meg; vekterne på murene tok sløret mitt fra meg.
So the watchmen that wente aboute the cite, foude me, smote me, and wounded me: Yee they that kepte the walles, toke awaye my garmet fro me.
The watchmen that went about the citie, founde me: they smote me and wounded me: the watchmen of the walles tooke away my vaile from me.
So the watchmen that went about the citie, founde me, smote me, and wounded me: yea they that kept the walles toke away my kerchaffe from me.
The watchmen that went about the city found me, they smote me, they wounded me; the keepers of the walls took away my veil from me.
The watchmen who go about the city found me. They beat me. They bruised me. The keepers of the walls took my cloak away from me.
The watchmen who go round about the city, Found me, smote me, wounded me, Keepers of the walls lifted up my veil from off me.
The watchmen that go about the city found me, They smote me, they wounded me; The keepers of the walls took away my mantle from me.
The watchmen that go about the city found me, They smote me, they wounded me; The keepers of the walls took away my mantle from me.
The keepers who go about the town overtook me; they gave me blows and wounds; the keepers of the walls took away my veil from me.
The watchmen who go about the city found me. They beat me. They bruised me. The keepers of the walls took my cloak away from me.
The watchmen found me as they made their rounds in the city. They beat me, they bruised me; they took away my cloak, those watchmen on the walls!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Om nettene på mitt leie lette jeg etter ham som min sjel har kjær; jeg lette etter ham, men fant ham ikke.
2Nå vil jeg stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene; jeg vil lete etter ham som min sjel har kjær. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke.
3Vekterne som går omkring i byen, fant meg. Har dere sett ham som min sjel har kjær?
4Knapt var jeg gått forbi dem, før jeg fant ham som min sjel har kjær. Jeg tok tak i ham og slapp ham ikke før jeg hadde ført ham til min mors hus, inn i rommet til henne som unnfanget meg.
5Jeg ber dere, Jerusalems døtre, ved gasellene og hindene på marken: Vekk ikke kjærligheten, vekke den ikke, før den selv vil.
6Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen som røyksøyler, duftende av myrra og røkelse, med alle krydder fra kjøpmannen?
1Jeg er kommet inn i hagen min, min søster, min brud. Jeg har plukket min myrra med mine krydder, jeg har spist min vokskake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk og bli drukne av kjærlighet!
2Jeg sover, men hjertet mitt er våkent. Hør! Min kjære banker: «Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, min fullkomne! For hodet mitt er fullt av dugg, lokkene mine av nattens dråper.»
3Jeg har tatt av meg kjortelen – hvordan skulle jeg ta den på igjen? Jeg har vasket føttene mine – hvordan skulle jeg gjøre dem skitne?
4Min kjære rakte hånden inn gjennom luken, og mitt indre bruste for ham.
5Jeg sto opp for å åpne for min kjære. Hendene mine dryppet av myrra, fingrene mine av flytende myrra, på slåens håndtak.
6Jeg åpnet for min kjære, men min kjære hadde trukket seg bort, han var gått. Jeg ble fra meg da han talte. Jeg søkte ham, men fant ham ikke; jeg kalte på ham, men han svarte meg ikke.
8Jeg ber dere inntrengende, Jerusalems døtre: Hvis dere finner min kjære, hva vil dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
9Hva er din kjære framfor en annen kjære, du vakreste blant kvinner? Hva er din kjære framfor en annen kjære, siden du har besverget oss slik?
1Hvor er din kjæreste gått hen, du vakreste blant kvinner? Hvilken vei har din kjæreste tatt? Vi vil lete etter ham sammen med deg.
2Min kjæreste er gått ned til hagen sin, til bedene med vellukt, for å gjete i hagene og plukke liljer.
5Mørk er jeg, men vakker, Jerusalems døtre, lik Kedars telt, som forhengene hos Salomo.
6Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har brent meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, min egen vingård har jeg ikke voktet.
7Si meg, du som min sjel elsker, hvor du gjeter, hvor du lar flokken hvile ved middagstid. Hvorfor skulle jeg være som en tildekket kvinne ved flokkene til dine venner?
6Fra vinduet i huset mitt, gjennom gitteret, så jeg ut.
4Han førte meg til vinhuset, og hans banner over meg er kjærlighet.
5Styrk meg med rosinkaker, forfrisk meg med epler, for jeg er syk av kjærlighet.
6Hans venstre hånd er under hodet mitt, og hans høyre omfavner meg.
7Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved markhindene: Vekk ikke kjærligheten, vekke den ikke før den selv vil.
8Hør! Det er min elskede! Se, der kommer han, hoppende over fjellene, springende over åsene.
9Min elskede er lik en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak muren vår, han speider inn gjennom vinduene, titter gjennom gitteret.
10Min elskede tok til orde og sa til meg: Reis deg, min kjæreste, min vakre, og kom!
4Du er vakker, min kjæreste, som Tirsa, yndig som Jerusalem, skremmende som hærflokker med faner.
5Vend øynene dine bort fra meg, for de overvelder meg. Håret ditt er som en geiteflokk som strømmer ned fra Gilead.
10Og munnen din er som den beste vinen – den flyter smidig til min kjære, glir over de sovendes lepper.
11Jeg er min kjære sin, og hans lengsel står mot meg.
12Kom, min kjære, la oss gå ut på marken, la oss overnatte i landsbyene.
35De slo meg, men jeg ble ikke såret; de banket meg, men jeg merket det ikke. Når våkner jeg? Jeg vil søke det igjen.
6Til dagen blir sval og skyggene flykter, går jeg til myrrafjellet og til røkelseshøyden.
9Du har fanget mitt hjerte, min søster, brud; du har fanget mitt hjerte med ett eneste blikk fra øynene dine, med én lenke av halskjedet ditt.
4Jeg besverger dere, Jerusalems døtre: Vekk ikke kjærligheten, ja, vekk den ikke før den selv vil.
5Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, støttet til sin elskede? Under epletreet vekket jeg deg; der hadde din mor rier, der fødte hun deg.
10Jeg er en mur, og brystene mine som tårn. Da ble jeg i hans øyne som en som fant fred.
10Hvem er hun som stråler fram som morgenrøden, vakker som månen, klar som solen, skremmende som hærflokker med faner?
11Jeg gikk ned til valnøtthagen for å se på de grønne skuddene i dalen, for å se om vinranken hadde blomstret, om granateplene hadde fått knopper.
12Før jeg visste av det, satte min lengsel meg på vognene til mitt edle folk.
8Han gikk nedover gaten, bort mot hjørnet hennes, og tok veien til huset hennes.
19Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste omkom i byen mens de søkte mat for å holde livet oppe.
51Mitt øye volder min sjel smerte, over alle døtrene i min by.
13En myrrapose er min elskede for meg; mellom brystene mine hviler han.
14Som en klase hennablomster er min elskede for meg i vingårdene ved En-Gedi.
14Min due i klippens kløfter, i skjulestedet på bergveggen, la meg få se ditt ansikt, la meg få høre stemmen din! For stemmen din er søt, og ditt ansikt er vakkert.
17Til dagen blåser svalt og skyggene flykter, vend om! Vær som en gasell eller en ung hjort, på Beters fjell.
2Hun gråter bittert om natten, tårene renner på kinnene. Hun har ingen trøster blant alle som elsket henne; alle vennene har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
13Hun grep tak i ham og kysset ham; med freidig mine sa hun: