Habakkuk 3:8
Var du harm på elvene, Herre? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, siden du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Var du harm på elvene, Herre? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, siden du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Var HERREN harm på elvene? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, siden du red på dine hester og dine frelsesvogner?
Var det mot elvene, Herre, at din vrede flammet? Var din harme mot elvene, ditt raseri mot havet, siden du red på dine hester, på dine frelsesvogner?
Var HERREN vred på elvene? Var din harme mot elvene? Var din vrede mot havet, at du red på dine hester, dine frelsesvogner?
Var du vred på elvene, Herre? Var din vrede rettet mot elvene, eller mot havet? Du rir på hester, i dine vogner som fører til frelse.
Var Herren vred på elvene? Var din vrede mot elvene, din forbitrelse mot havet, da du red på dine hester, dine frelsesvogner?
Var du vred på elvene? Var din harme rettet mot dem? Var din vrede rettet mot havet, da du red på hestene dine og frelsesvognene dine?
Var du harm på elvene, Herre? Var din vrede rettet mot elvene? Var din harme mot havet da du red på dine hester, på din frelsende vogn?
Var det mot elvene, HERRE, at din vrede flammet opp? Var din harme mot elvene, din vrede mot havet, da du red på dine hester, dine frelsesvogner?
Var Herren vred på elvene? Var din harme mot elvene? Var din vrede mot havet, da du red på dine hester og dine vogner til frelse?
Var Herren misfornøyd med elvene? Var din vrede rettet mot elvene? Var din raseri mot havet, at du red på dine hester og frelsens stridsvogner?
Var Herren vred på elvene? Var din harme mot elvene? Var din vrede mot havet, da du red på dine hester og dine vogner til frelse?
Var Herren harm på elvene? Var det mot elvene din vrede, eller mot havet din harme, da du red på dine hester, på dine vogners frelse?
Was the LORD angry with the rivers? Was Your wrath against the streams? Was Your rage against the sea when You rode with Your horses, Your victorious chariots?
Ble Herren vred på elvene? Var din vrede mot elvene, din harme mot havet, da du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Mon Herrens (Vrede) var optændt imod Floderne? mon din Vrede var imod Floderne? mon din Grumhed var imod Havet? der du foer paa dine Heste, dine Vogne vare til Frelse.
Was the LORD displeased against the rivers? was thine anger against the rivers? was thy wrath against the sea, that thou didst ride upon thine horses and thy chariots of salvation?
Var Herren sint på elvene? Var din vrede rettet mot elvene? Var din harme mot havet da du red på dine hester og dine frelsesvognene?
Was the LORD displeased against the rivers? Was Your anger against the rivers? Was Your wrath against the sea, that You rode upon Your horses and Your chariots of salvation?
Was the LORD displeased against the rivers? was thine anger against the rivers? was thy wrath against the sea, that thou didst ride upon thine horses and thy chariots of salvation?
Var Herren misfornøyd med elvene? Var din vrede mot elvene, eller din harme mot havet, siden du red på dine hester, på dine frelsens vogner?
Var det mot elvene, Herre, du var vred? Var din vrede mot elvene? Var din harme mot havet? For du rir på dine hester – dine frelsens vogner.
Var Herren misfornøyd med elvene? Var din vrede mot elvene, eller din harme mot havet, siden du red på dine hester, dine vogner til frelse?
Var din vrede flammet mot elvene? Var du sint på havet, siden du red på dine hester, på dine frelsens stridsvogner?
Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?
Wast thou not angrie (o LORDE) in the waters? was not thy wrath in the floudes, and thy displeasure in the see? yes, whe thou sattest vpon thine horse, and when thy charettes had the victory.
Was the Lorde angry against the riuers? Or was thine anger against the floods? Or was thy wrath against the sea, that thou diddest ride vpon thine horses? Thy charets brought saluation.
Was the Lorde angry against the riuers? or was thyne anger against the floodes? or was thy wrath against the sea, that thou diddest ryde vpon thy horses? thy charets brought saluation.
Was the LORD displeased against the rivers? [was] thine anger against the rivers? [was] thy wrath against the sea, that thou didst ride upon thine horses [and] thy chariots of salvation?
Was Yahweh displeased with the rivers? Was your anger against the rivers, Or your wrath against the sea, That you rode on your horses, On your chariots of salvation?
Against rivers hath Jehovah been wroth? Against rivers `is' Thine anger? Against the sea `is' Thy wrath? For Thou dost ride on Thy horses -- Thy chariots of salvation?
Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?
Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?
Was your wrath burning against the rivers? were you angry with the sea, that you went on your horses, on your war-carriages of salvation?
Was Yahweh displeased with the rivers? Was your anger against the rivers, or your wrath against the sea, that you rode on your horses, on your chariots of salvation?
Was the LORD mad at the rivers? Were you angry with the rivers? Were you enraged at the sea? Such that you would climb into your horse-drawn chariots, your victorious chariots?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Du gjennomboret med hans egne staver hodet på hans krigere. De stormet av sted for å spre meg; deres jubel var som om de ville sluke den hjelpeløse i skjul.
15Du trådte havet med dine hester, over veldige vanns fråde.
9Din bue ble lagt bar, buestrengen ble strukket. Sela. Med elver kløvde du jorden.
10Fjellene så deg og skalv, en flom av vann drog forbi. Dypet lot sin røst høre, høyt løftet det sine hender.
7Under nød så jeg Kusjans telt, teltene i Midjans land skalv.
12I harme skrider du fram over jorden, i vrede tresker du folkeslag.
16Du løste ditt folk ut med din arm, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
17Vannene så deg, Gud, vannene så deg og vred seg; ja, dypene skalv.
18Tykke skyer øste ut vann; skyene lot en lyd høre; også dine piler fór fram og tilbake.
19Din tordenrøst lød i virvelvinden; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.
5Hva går av deg, hav, siden du flykter, og du, Jordan, siden du snur tilbake?
6Dere fjell, hvorfor hopper dere som værer, dere hauger, som lam?
7I din store høyhet slår du ned dem som reiser seg mot deg; du slipper din brennende vrede løs, den fortærer dem som stubb.
8Ved et pust fra din nese hopet vannet seg opp; vannstrømmene sto som en vold, dypene stivnet midt i havet.
9Fienden sa: Jeg vil jage, jeg vil innhente, jeg vil dele byttet. Min lyst skal mettes på dem. Jeg drar sverdet, min hånd utsletter dem.
10Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dyp, som gjorde havets dyp til en vei så de gjenløste kunne gå over?
19Da hestene til Farao med vogner og ryttere dro ut i sjøen, lot Herren vannet i sjøen vende tilbake over dem; men israelittene gikk på tørr grunn midt gjennom sjøen.
3Havet så det og flyktet, Jordan snudde og rant tilbake.
22Da hamret hestenes hover, av galloppen, galloppen til hans stridshester.
4og det han gjorde med Egypts hær, med hestene og vognene hans: hvordan han lot Sivsjøens vann strømme over dem mens de forfulgte dere, og Herren utryddet dem til denne dag,
4Herre, da du dro ut fra Se’ir, da du skred fram fra Edoms mark, skalv jorden; også himlene dryppet, skyene dryppet vann.
26Herren sa til Moses: «Rekk hånden ut over sjøen, så vannet vender tilbake over egypterne, over vognene og over rytterne.»
4Han truer havet og tørker det ut, og han tørker ut alle elver. Basan og Karmel visner, og blomsten i Libanon visner.
13som ledet dem gjennom dypene; som en hest i ørkenen snublet de ikke.
19Gir du hesten styrke, og kler du halsen hans med man?
15Du lot kilde og bekk bryte fram; du tørket ut mektige elver.
6De modige ble avvæpnet, de sov sin søvn; alle stridsmenn ble uten kraft i hendene.
3Elvene løfter, Herre, elvene løfter sin røst; elvene løfter sitt brus.
9Frem, hester! Far av sted, vogner! La krigerne dra ut: Kusj og Put som bærer skjold, og lydierne som spenner buen.
3Derfor frykter vi ikke om jorden forandres, om fjellene vakler midt i havet.
23Egypterne forfulgte dem og gikk etter dem inn i sjøen, alle Faraos hester, vogner og ryttere.
6Han gjorde havet til tørt land; over elven gikk de til fots. Der gledet vi oss i ham.
7I min trengsel ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Fra sitt tempel hørte han min røst, mitt rop nådde fram for ham, inn i hans ører.
13Du kløvde havet med din kraft, du knuste hodene på sjøuhyrene over vannene.
1Da sang Moses og israelittene denne sangen for Herren. De sa: Jeg vil synge for Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter kastet han i havet.
15Se ned fra himmelen og se, fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og dine veldige gjerninger? Din inderlige medlidenhet og din barmhjertighet har holdt seg tilbake fra meg.
5Når du løper med fotfolk og de sliter deg ut, hvordan kan du da kappes med hester? Og når du i fredens land føler deg trygg, hvordan vil det gå deg i Jordan-krattet?
21Og Mirjam sang for dem: Syng for Herren, for han er høyt opphøyet; hest og rytter kastet han i havet!
15Han skjøt sine piler og spredte dem, lyn i mengde, og han drev dem i forvirring.
11Du kløvde havet foran dem, så de gikk gjennom havet på tørr grunn, men forfølgerne deres kastet du i dypet som en stein i veldige vann.
2Lyd av pisk, og larm fra hjul; hest som galopperer og vogn som hopper.
7Du har satt meg i den dype gropen, i mørket, i dypene.
8Da ristet og skalv jorden; himmelens grunnvoller bevet og skaket, for han var vred.
3Herrens røst er over vannene; Ærens Gud tordner, Herren over de store vann.
16Så sier Herren, som laget vei i havet, en sti i veldige vann:
9Herren, hærskarenes Gud, hvem er som du? Sterk er du, Herre, og din trofasthet omgir deg.
4Faraos vogner og hans hær kastet han i havet; hans beste våpenførere ble senket i Sivsjøen.
3Fra gammel tid har ingen hørt, ingen har lyttet; intet øye har sett en Gud uten deg, som handler for den som venter på ham.
14Derfor heter det i «Herrens krigsbok»: «Vaheb i Sufa og dalene ved Arnon,
21For der er Herren mektig for oss: et sted med elver, brede strømmer; der går ingen båt med årer, og ingen mektig skute krysser den.